Ala al-Dawla
| Ala al-Dawla | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1417[1] Herat[1] | ||
| Død | 1460[1] | ||
| Far | Baysunghur Mirza | ||
| Søsken | Sultan Muhammad (familierelasjon: halvbror på fars side)[1] Abul-Qasim Babur Mirza (familierelasjon: halvbror på fars side)[1] | ||
| Barn | Ibrahim Mirza[2] | ||
| Nasjonalitet | Timuridriket | ||
Ala al-Dawla, Ala ud-Dawla, Rukn-ud-din Ala al-Dawla Mirza, født 1417, død 1460, var en av lederne i Timurid-dynastiet i Timuridriket i Sentral-Asia under borgerkrigene etter herskeren Shah Rukhs død i 1447. Han var sønnesønn av Shah Rukh og en av de som tok mål av seg til å etterfølge ham som timuridenes hersker.
Bakgrunn: Mongolriket og Timuridriket
[rediger | rediger kilde]Tidlig på 1200-tallet etablerte den mongolske erobreren Djengis Khan det enorme Mongolriket som etter hans død ble delt i flere riker og mistet sin innflytelse utover på 1300-tallet. I 1369 fullførte den tyrkisk-mongolske erobreren Timur Lenk en ny samling av det sentralasiatiske riket og grunnla timuriddynastiet. Ved Timurs død i 1405 ble riket igjen svekket av arvefølgestrid, men ble til en viss grad holdt sammen under Timurs sønn Shah Rukh som i løpet av noen år eliminerte konkurrentene til tronen og beholdt makten til sin død i 1447.
Hans tidlige liv
[rediger | rediger kilde]Ala al-Dawla var født i Herat (i dagens Afghanistan i juni eller juli 1417 som eldste sønn av Bayungshur Mirza og den eneste sønnen med en fribåren kvinne. Bayungshur var sønn av Shah Rukh. Ala al-Dawlas mor var Jan Malik Agha, datter av timurid-offiseren Amir Chulpan Qauchin. Hun hadde tidligere vært gift med Bayungshurs fetter Iskandar Mirza (sønn av Shah Rukhs bror Umar Shaik Mirza I)[3][4]
I motsetning til sine brødre ble Ala al-Dawla oppfostret ved herskerens hoff under oppsyn av deres mektige bestemor Goharshad Begum sammen med sin fetter Abd al-Latif. De to guttene var de førstefødte av Shah Rukh og Goharshads to eldste sønner, og de ble favorisert som mulige etterfølgere på herskertronen.[3] Ala al-Dawla pekte seg ut som favoritt hos herskerne.[4]
Ala al-Dawlas far Bayungshur døde allerede i 1433, og den nå seksten år gamle sønnen overtok posisjonen som amir-e diwan (leder av riksrådet/regjeringssjef) og guvernør i Tabaristan, en provins ved sørkysten av Kaspihavet som var av stor strategisk betydning i forsvaret mot usbekerne.[5][4] Prinsens fokus var imidlertid mer rettet mot hoffet enn de lokale forpliktelsene.[6] I 1434 deltok han i Shah Rukhs felttog mot Kara Koyunlu i Aserbajdjan.[4] Da Shah Rukh ble alvorlig syk i 1444 begynte Goharshad å forberede Ala al-Dawlas tronbestigelse ved å be den mektige emir Firuzshah støtte ham. Dette provoserte de andre prinsene, og da Shah Rukh ble frisk igjen irettesatte han Firuzshah på en måte som gjorde emiren syk, og han døde kort tid etter.[7]
Maktkampen etter Shah Rukhs død
[rediger | rediger kilde]Shah Rukh døde av sykdom i mars 1447, kort tid etter at han hadde slått ned et opprør fra en annen sønnesønn, Sultan Muhammad bin Baysunghur. Goharshad, som var tilstede da han døde, sendte raskt et bud til Ala al-Dawla som var i Herat og informerte ham om dødsfallet.[6] Da Goharshad og Abd al-Latif eskorterte liket til Herat overtok Abd al-Latif kommandoen og tok enken og liket som gisler. Det er usikkert hva som var grunnen til dette, men det antas at han ville komme Ala al-Dawla i forkjøpet med å kreve tronen etter Shah Rukh. Alternativt kan det ha vært avtalt spill mellom Abd al-Latif og hans far Ulugh Beg som på dette tidspunkt var Shah Rukhs eneste gjenlevende sønn.[8] Ala al-Dawla utropte imidlertid seg selv til sultan og betalte troppene for lojalitet med farfarens penger.[9] Hans soldater gjennomførte så et angrep på Abd al-Latif og fikk satt Goharshad fri og fraktet Shah Rukhs levninger til Herat hvor han ble begravet i Goharshad-mausoleet i Mosalla-komplekset.[8] Shah Rukhs levninger ble senere flyttet til Gur-e Amir-mausoleet i Samarkand av hans sønn Ulugh Beg.[10]
De følgende månedene ble en rekke av provinsene i Timuridriket styrt av forskjellige prinser[11] Blant provinslederne var Ala al-Dawla kommet i en særs gunstig posisjon fordi han styrte den rike Khorasan-provinsen med byen Herat som provinshovedstad. Han hadde også støtte fra det velhavende aristokratiet rundt Shah Rukh og fra den innflytelsesrike enken Goharshad.[12]
Perioden med oppsplitting sluttet i mai 1447 da Ala al-Dawlas onkel Ulugh Beg som styrte Transoxiana fra Samarkand tok Abu Bakr, sønn av Muhammad Juki til fange og inntok Balkh med sine tropper. Ala al-Dawla hadde en utfordring med sin bror Abul-Qasim Babur Mirza som raidet området utenfor Herat med sine tropper, og han inngikk en fredsavtale med Ulugh Beg som tillot Ulugh å beholde store deler av Abu Bakrs tidligere territorium. Ala al-Dawla marsjerte nå mot sin bror, men emirene hos begge brødrene overtalte dem til å inngå fredsavtale og akseptere Ulugh Begs overhøyhet i Timuridriket. Ala al-Dawla og Abul-Qasim ble enige om en grense mellom deres territorier og de dro seg tilbake til sine respektive hovedkvarter.[12]
Vinteren 1447-1448 oppsto det uenighet mellom Ala al-Dawla og Abd al-Latif som nå var Ulugh Begs guvernør i Balkh-provinsen. Ala al-Dawla invaderte Balkh og plyndret området, men Ulugh Beg brukte dette som påskudd til å angripe Herat våren 1448 sammen med Abd al-Latif. Armeene møttes til et slag ved Tarnab hvor Ala al-Dawla ble slått. Han måtte flykte til sin bror Abul-Qasim i Asterabad.[13] Ulugh Beg okkuperte Mashhad mens Abd al-Latif inntok Herat.[9] Etter dette tapet mistet Ala al-Dawla mye støtte blant sine tilhengere og han klarte aldri å gjenvinne sin posisjon. Til å med hans bestemor Goharshad synes å ha sviktet ham, og hun dro i stedet til hans bror Sultan Muhammad i Isfahan sammen med mange av sine slektninger, høyerestående offiserer og militære tropper.[13]
Konflikt mellom brødrene
[rediger | rediger kilde]I februar 1449 invaderte Abul-Qasim Khorasan, inntok Herat og jaget Ulugh Beg på flukt. Ala al-Dawla var med på dette felttoget, men Abul-Qasim var nå utvilsomt den ledende av de to. Ali al-Dawlas popularitet var imidlertid fortsatt så stor at Abul-Qasim oppfattet ham som en trussel i maktspillet. Han fikk både Ali al-Dawla og hans sønn Ibrahim Mirza fengslet.[10] Ali al-Dawla klarte å unnslippe fengselet og dro først til Ghur, deretter til Sistan. Da Abul-Qasim stadig forfulgte han dro han videre til sin andre bror Sultan Muhammad som nå hersket i Yazd-provinsen (i nåværende Iran). Ala al-Dawla, godt hjulpet av sin bestemor Goharshad, overtalte Sultan Muhammad til å angripe Herat, og de klarte å erobre byen og jage Abul-Qasim på flukt. Sultan Muhammad fryktet på samme måte som Abul-Qasim, at Ali al-Dawlas popularitet skulle bli for stor, og han sendte Ali til Kabul som guvernør for å få ham av veien.
I 1451 hadde Ala al-Dawla skaffet seg støtte fra den mongolsk-usbekiske Arlat-stammen som han også hadde ekteskapsforbindelse med.[14] Mens Sultan Muhammad var beskjeftiget med å krige mot broren Abul-Qasim tok Ali al-Dawla kontroll over Herat med lokal støtte i byen. Sultan Muhammad innså at han manglet støtte for å kunne gjenerobre byen og konsentrerte seg om å konsolidere makten i resten av territoriet sitt. Abul-Qasim derimot, beleiret Herat og klarte å innta byen, mens Ali al-Dawla flyktet til Balkh.[15]
I juni samme år gjorde Ali al-Dawla forberedelser til å overta Samarkand fra Abdullah Mirza som hadde overtatt styret i byen etter at Ulugh Beg og Abd al-Latif var drept.[16][17] Han inntok først Shahpurqan, Balkh og Hisar, og planla å invadere Samarkand derfra. Abdullah dro mot ham med sine styrker fra Shahrisabz, men armeene dro fra hverandre igjen uten å ha vært i kamp.[18] Han gjorde deretter et nytt forsøk på å ta tilbake Herat, denne gang med støtte fra Kara Koyunlu-dynastiet, men også dette mislyktes. Han ble tatt til fange av Abul-Qasim og ble blindet.[19][17]
Hans siste år
[rediger | rediger kilde]
I årene som fulgte ble Abdullah Mirza henrettet av Abu Sa'id Mirza, en sønnesønn av Shah Rukhs eldre bror Miran Shah, mens Sultan Muhammad ble drept av Abul-Qasim Babur. Abul-Qasim døde selv i 1457, og hans elleveårige sønn Mirza Shah Mahmud ble fordrevet fra Herat av Ala al-Dawlas sønn Ibrahim Mirza etter å ha styrt i bare seks uker. Da den etter hvert mektige Abu Sa’id beveget seg mot Herat i juli samme år flyktet Ibrahim. Abu Sa’id klarte likevel ikke å innta Herat. Samtidig kom også Kara Koyunlu-styrkene under ledelse av Jahan Shah østover og tvang Ibrahim tilbake til Herat. Hit kom nå også Ala al-Dawla med sine styrker, men de hadde ingen mulighet til å forsvare byen mot Jahan Shah. Herat falt til Kara Koyunlu i juni 1458 og Ala al-Dawla og Ibrahim måtte igjen flykte.[20]
Våren 1459 allierte Ala al-Dawla og Ibrahim seg med Sultan Sanjar, en sønnesønn av Shah Rukhs eldste bror Umar Shaikh Mirza I, mot Abu Sa’id. De to armeene møttes ved Sarakhs, og Abu Sa’id gikk seirende ut. Sultan Sanjar ble tatt til fange og henrettet, mens Ala al-Dawla og hans sønn slapp unna. Ibrahim Mirza døde bare noen måneder senere.[21] Ala al-Dawla selv døde i 1460 i eksil i Rostamdar i Mazandaran-provinsen på sørkysten av Kaspihavet. Han ble gravlagt i Goharshad-mausoleet i Mozalla-komplekset i Herat.[4]
Familie
[rediger | rediger kilde]Ala al-Dawla hadde to koner:
- Zaynab, datter til Yadigar Shah Arlat
- Murad Sultan Agha, datter til Barat Khwaja Bakhshi
Han hadde fire barn:
- Baysunghur Mirza (1435-1456) (med Zaynab)
- Ibrahim Mirza (1440-1459) (med Murad Sultan Agha)
- Ruqaya Sultan Begum, hun ble gift med Abu Sa'id Mirza
- Shahzade[22]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d e Encyclopædia Iranica, Iranica ID ala-al-dawla-rokn-al-din-mirza-b[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.degruyter.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Manz 2007 & s. 246.
- ^ a b c d e Encyclopædia Iranica & Ala al-Dawla.
- ^ Manz 2007 & s. 46, 252.
- ^ a b Manz 2007 & s. 257.
- ^ Manz 2007 & s. 48.
- ^ a b Manz 2007 & s. 258.
- ^ a b Jackson 1986 & s. 107.
- ^ a b Manz 2007 & s. 263.
- ^ Begrepet «prinser» ble i Timuridriket brukt om alle Timur Lenks mannlige etterkommere i mannslinjene. Arveretten til riket var ikke betinget av førstefødsel, så i tredje eller fjerde generasjon ble det mange tronpretendenter. Eksempelvis hadde timuriden Abu Sa'id Mirza (sønnesønns sønnesønn av Timur Lenk som tok makten i 1451) 39 koner og 60 kjente barn.
- ^ a b Manz 2007 & s. 260.
- ^ a b Manz 2007 & s. 261.
- ^ Han var allerede i 1435 blitt gift med Zaynab, datter til arlat-lederen Yadigar Shah Arlat
- ^ Manz 2007 & s. 268-270.
- ^ Jackson 1986 & s. 111-112.
- ^ a b Manz 2007 & s. 270.
- ^ Barthold 1963 & s. 164.
- ^ Jackson 1986 & s. 113.
- ^ Jackson 1986 & s. 112-113.
- ^ Jackson 1986 & s. 114.
- ^ Woods 1990 & s. 46.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Vasilii Vladimirovitch Barthold (1963). Four Studies on the History of Central Asia, Vol 2. Brill Archive.
- John E. Woods. «Encyclopædia Iranica, ʿALĀʾ-AL-DAWLA, ROKN-AL-DĪN MĪRZĀ». Besøkt 08.11.2019.
- Peter Jackson, Lawrence Lockhart (1986). The Cambridge History of Iran, Vol VI. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-20094-3.
- Beatrice Forbes Manz (2007). Power, Politics and Religion in Timurid Iran. Cambridge University Press. ISBN 978-1-139-46284-6.
- John E. Woods (1990). The Timurid Dynasty. Indiana University, Research Institute for Inner Asian Studies.